Sursa – Maria Goron
Scroll down for Norwegian.
With Barnevernet, Norway is going South
<Communism is the death of the soul. It is the organization of total conformity – in short, of tyranny – and it is committed to making tyranny universal>. Adlai E. Stevenson
Eastern Europeans sensed the communist system in Norway, for they had lived under that kind of regime.
Under communism, the institutions of the state had been doing „their job” (but often not the job that they were supposed to do.), so there were certainly laws under communism, and they were enforced. We were just questioning the content of the laws and the way they were applied.
What’s happening right now with Barnevernet (CPS) in Norway is very similar. The system there is not imposed by force though.
Apparently, Norwegians trust a system that can easily condemn innocent people.
They point at „abuses” that supposedly happened in some natural families but seem to ignore that there is more violence in foster families.
Barnevernet is using trivial reasons to accuse parents and confiscate their children from them without any due process, any warning, or any social investigation.
Norwegians seem to trust their state agencies. We trust our people.
The persons who revealed the atrocities from our communist countries were the victims.
In Norway, victims who did not know each other said quite similar things about the government abuses. The very way evidence from a lot of different sources converged was a sign that it might be true. And it was!
All the evidence about Barnevernet coming in from all sorts of families in Norway should have given the Norwegian authorities an important message, too.
They should not have discarded it as unreliable. They should have gone into every single case long ago. Then they would have found enough sure evidence to point out what their obligation was: to stop Barnevernet. Immediately.
There are two major signs of communism:
1) Lack of transparency
We recently learned that the healthy children removed from good families that are well known in our community now have bruises and scratches on their bodies. A 13-year-old girl died in a foster home.
The public did not find out what repercussions these will have on Barnevernet.
2) Investigative journalism is almost nonexistent
There is very little journalism of investigation in Norway, and their journalists do not unveil / report independent findings that adversely affect the institutions of state.
Marianne Haslev Skanland, professor emeritus of linguistics at the University of Bergen in Norway, made the point when referring to Norwegian media in relation to Barnevernet. She stated, “The real questions, never asked by the main-stream media, ought to be: 1) If there are really as many very serious cases as they claim, why then does Barnevernet spend huge resources on cases which, when you look into them, turn out to be unnecessary interference and harassment and destruction of children in families which are normal and good? 2) What kind of „treatment” does Barnevernet have for the children in whose families they do intervene and how does that „treatment” work out? We know the answer: they destroy the family unit and keep the children in foster homes, and the result of that is very dark.”
The results of foster care are not encouraging in other countries either. The arguments from the National Coalition for Child Protection Reform here in America are well put:
THE EVIDENCE IS IN
Foster Care vs. Keeping Families Together: The Definitive Studies
http://www.nccpr.org/reports/evidence.pdf
Thousands of children would have been saved from these rotten outcomes if Norway had reformed its Child Welfare system to emphasize safe, proven programs to keep families together!
Octavian D. Curpas
Phoenix, Arizona
NORWEGIAN
3 mars 2016
Med Barnevernet er Norge på nedtur
Av Octavian D. Curpaș
Phoenix, Arizona, USA
„Kommunisme er sjelens død. Det er
organiseringen av total konformitet – kort
og godt av tyranni – og det er totalt innstilt
på å gjøre tyranniet universelt.”
Adlai E. Stevenson
Øst-europeere oppfattet det kommunistiske systemet i Norge, for de hadde levet under den slags regime.
Under kommunismen hadde statens institusjoner gjort „jobben sin” (men ofte ikke den jobben de burde gjøre), så det eksisterte absolutt lover under kommunismen, og de ble håndhevet. Det var bare det at vi spurte om innholdet av lovene og den måten de ble tolket på i praksis.
Det som skjer for tiden med Barnevernet i Norge er svært likt. Men systemet blir ikke tvunget igjennom med makt.
Normenn stoler øyensynlig på et system som lett kan dømme uskyldige mennesker. De peker på „overgrep” som det heter seg er skjedd i noen naturlige familier, men ser ut til å glemme at det er mere voldelighet i fosterfamilier.
Barnevernet benytter trivielle grunner til å beskylde foreldre og konfiskere barna deres og ta dem uten noen holdbar rettergang, uten varsel, uten noen sosial undersøkelse.
Nordmenn later til å stole på sine institusjoner. Vi stoler på vårt folk. De menneskene som avslørte uhyrlighetene fra våre kommunistland var ofrene. I Norge har ofre som ikke visste om hverandre sagt svært sammenfallende ting om de offentlige overgrepene. Slik som evidens fra mange forskjellige kilder konvergerte, var det et signal om at det kunne være sant. Og det var det!
All dokumentasjonen om Barnevernet som kom fra alle slags familier i Norge burde gitt norske myndigheter viktige opplysninger også. De skulle ikke ha avfeiet det som upålitelig. De skulle gått inn i hver eneste enkeltsak for lenge siden. Da ville de ha funnet nok av sikker evidens til å vise dem hva som var deres plikt: å stoppe Barnevernet. Omgående.
Det er to viktige tegn på kommunisme:
1) Mangel på innsyn
Vi fikk nylig vite at barna som var sunne og friske da de ble tatt fra gode fmailier, familier som er godt kjent i vårt samfunn, de har nå sår og skrammer på kroppen. En 13 år gammel pike er død i et fosterhjem.
Offentligheten får ikke vite hva slags følger dette får for Barnevernet.
2) Undersøkende journalistikk er nesten ikke-eksisterende
Det er svært lite undersøkende journalistikk i Norge, og norske journalister avdekker ikke, eller rapporterer ikke, uavhengig evidens som berører statlige institusjoner på en negativ måte.
Marianne Haslev Skånland, som er professor emeritus i lingvistikk fra Universitetet i Bergen i Norge, nevnte dette særskilt med referanse til norske medias relasjon til Barnevernet. Hun sa: „De viktige spørsmålene, de som aldri stilles av den politisk korrekte pressen, burde være: a) Hvis det virkelig fins så mange veldig alvorlige saker som Barnevernet hevder, hvorfor bruker Barnevernet da kjempesummer på saker hvor det, når du ser på innholdet av dem, viser seg at det de gjør er å trakassere og ødelegge familier som er normale og gode? b) Hva slags „behandling” har barnevernet for barna i de familiene der de griper inn, og hva er resultatet av denne „behandlingen”? Vi vet svaret: de ødelegger familieenheten og holder barna i fosterhjem, og resultatet av det er svært dystert.”
Resultatet av fosterhjemstilværelse er ikke oppmuntrende i andre land heller. Argumentene fra National Coalition for Child Protection Reform (Nasjonalt forbund for barnevernsreform) her i Amerika er rammende, se
THE EVIDENCE IS IN (Bevismaterialet foreligger)
Foster Care vs. Keeping Families Together: The Definitive Studies
(Fosteromsorg mot å holde familier sammen: De definitive studiene)
http://www.nccpr.org/reports/evidence.pdf
Tusner av barn kunne vært reddet fra disse råtne resultatene hvis Norge hadde reformert sitt system for barnevelferd, og gått inn for pålitelige, evidensbaserte metoder for å holde familier sammen!
INFORMAȚII UTILE
Votul în străinătate
agnus dei - english + romanian blog 